Kora har vandret til de evige sofaputer i hundehimmelen

Helt siden Kora ble med fra Jylland i august 2003 har det vært en utfordring for henne å være alene. Enten det var hjemme, i bilen eller andre steder. Kora har hatt sterk separasjonsangst så lenge vi har kjent henne, og sikkert fra tidligere også. Vi har hele tiden akseptert Kora for dette, og hun har vært med oss på nær sagt alt, og nesten aldri behøvd å være alene.

I den siste tiden har denne angsten dessverre utviklet seg i negativ retning, sikkert fordi Vilde er kommet og Kora har følt seg enda mer forlatt av flokken når hun har sett at Vilde har vært med oss hele tiden.
Den negative utviklingen har blant annet bestått i at hun har kommet seg ut av buret i bilen, og ut av låst bil flere ganger, skadene hun har påført bilene våre er omfattende. I den senere tid ikke kunnet overlate henne til så mange andre, for hun har vært stresset og "ropt" (særlig på Tony) når andre har passet henne. I tillegg har hun vært enormt sjalu på Vilde, og gått i mellom flere ganger når vi har kost eller lekt med Vilde.
Begeret rant over 17. mai da taket i bilen min var spist etter at Kora kom seg ut av buret. Det var tydelig at hun ikke hadde det godt, og det var enda vondere å være sint på henne. Derfor måtte vi legge våre egne behov litt til side og tenke på hva som var best for Kora. Vi har tidligere snakket med Erik (oppdretter) og han var klar i sin tale om at dette ikke var noen fremtid for hunden eller oss. Tirsdag 18. mai ringte Tony til dyrlegen som også var tydelig i sin anbefaling. Uansett hvor glad vi er i Kora, og hvor viktig hun har vært i for oss og vårt familieliv - dette kunne vi ikke lenger utsette.

18. og 19. mai ble derfor utrolig tunge dager, Kora merket nok også at det var noe på gang, for hun fikk masse oppmerksomhet (nesten som før Vilde ble født :-) ). Til sist orket hun ikke mer tørrfisk og overlot resten til skjærene. Onsdag gikk vi tidlig ut på tur, og bestemte oss for å bli ute hele dagen fremfor å sitte hjemme med klumpen i halsen. Dette ble en flott flott dag, og endelig kom sommervarmen og sola. Kora fikk spise en hel Magnum is (favoritten), var med på lunsj på Rollo, fikk masse kos av oss og andre, vi gikk tur langs Glomma og perfekt nok dukket det opp en and som Kora fikk lov til å jage. I det hele tatt fikk Kora opplevd alle godaktivitetene sine på samme dag.
Halv tre ruslet hele familien inn hos dyrlegen, en helt surrealistisk og for jævlig følelse. Jeg var helt kvalm, men forsøkte å ta meg sammen på vegne av Kora og Vilde. Kora var egentlig rolig i forhold til hva hun tidligere har vært hos dyrlegen (sikkert sliten etter en lang dag på tur), og vi ble med inn. Det ble satt to beroligende sprøyter. Kora sovnet i armene til mamma og snorket til hun fikk den siste avsluttende sprøyten. Det hele gikk pent for seg, og det var godt at vi var der alle sammen. Aller verst var det å forlate henne der på benken når vi gikk, i vissheten om at vi aldri får se henne og kose med henne mer.

I etterkant er det godt å vite at Kora nå har fått fred fra sin angst, hun trenger ikke ligge på vakt for å se om vi skal gå fra henne, og hun trenger ikke stresse med å si fra til oss at hun ikke har lyst til å være alene. Det føles veldig tomt i huset, ingen tasselyder, ingen smatting eller småbjeffing i søvne, ingen sofagnuer, ingen gardinfreser, ingen titten på hjørnet, ingen lykkelig hund som løper opp mot husene. Vi vil ha et stort stort savn etter Kora, men vil ta vare på de gode minnene etter vår beste venn.

Takk for all din lojalitet, omsorg, kjærlighet og kameratskap Kora.
Hvil i fred.