Søvn, dokke og nei-nei-nei

Fantastisk, endelig kan vi si (uten å skryte) at vårt lille hjertegull sover natten igjennom.
Det blir stille rundt klokken 19 og så varer det faktisk til alt mellom 5-6 om morgenen.
Da vil Vilde over i mamma og pappas seng for å sove videre. Bare dette varer .....  vi krysser alle fingre vi har.

Ellers har Vilde knyttet seg tett til dokka Mathilde (som egentlig er Nora sin, men som er på velvillig utlån). Mathilde, eller "gokka", må være med overalt, dersom Mathilde blir liggende i sengen hennes når hun legger seg, er det første vi hører om morgenen ett jubelhyl "gokka" og deretter "mmmmmm".
Da vet vi at Vilde sitter i sengen og koser Mathilde. "Gokka" er, etter hva vi har kunnet regne ut, en Annabelle dokke.
Jeg tror nok at hvis Nora skal ha den igjen, må det nok vanke en ny i fødselsdagsgave.

Vilde er forøvrig ofte i bølle-humør, hvilket går utover aviser, fjernkontroller, mobiler og ellers  hva hun kan komme over. Det er ikke sjelden at vi ser bleierumpa på vei ut av ett baby-crime-scene.
Prøver vi å si "NEI", snur hun bare på hodet, smiler og agerer papegøye med replikken "nei-nei-nei".
Det nytter jo ikke la være å le, hva skal vi stille opp med? Utrolig herlig er det uansett.

Utover dette går dagene i sitt bedagelige tempo, vi sover så lenge vi kan og bruker opptil 2 timer på frokost og første bleie. Etter det soves det igjen før vi er klare til nye eventyr ut av huset, som oftest hos Aksel og Bernhard (takk og lov for at vi har dem i nærheten, ellers hadde jeg gått på veggen snart).

Siste nytt er at vi for tiden buzzer for Natusan first touch baby oil og bath, så det bades så det spruter ute i mini-Ole Brum bassenget vårt. Til barselgruppa: stikk gjerne innom dersom dere vil ha vareprøver!

1-års fødselsdag med barselgruppa

Lørdag var det invitert til stor fest i Søbakkvegen 50/52 der alle smårollingene med foreldre fra barselsgruppa skulle feires med brask og bram, snart vil den ene etter den andre fylle 1 år.

Det er lenge siden vi ble enige om å stelle i stand til en felles markering. Irene og jeg hadde stilt plenen vår til rådighet, og tenkte vi skulle få god plass der til både store og små. Men så har du sommeren i Norge da .... totalt uforutsigbar. Derfor ble det litt akutt planlegging siste uka (og siste dagen). Det har vel aldri blåst sånn i Elverum så lenge vi har bodd her hvertfall.
I siste liten tipset Berit (Seksjon Innlandet) meg om at Kreftforeningen jo har et telt det gikk an å låne. Med bolter og skruer fikk vi festet teltet slik at vinden ikke tok det. Det reddet både plass til alle gjestene og grillingen, selvom det nok ikke var såååå hyggelig for de (pappaene) som ble sittende ute. Stor takk til Irene og Bernhard som endte opp med å ha festen inne hos seg, det var ikke meningen at dere skulle ha det, men slik ble det dessverre.

Bernhard hadde stelt i stand lekeområde i hele 2 etg der den verste energien fikk utløp. Så var det grilling ute med pølser (obligatorisk) og kylling (fra Linda og Stig). Marte, som sto for organiseringen, hadde gjort en kjempejobb med å deligere oppgaver til alle, samt å lage bursdagkroner til alle hedersgjestene. Ballonger og girlander var selvsagt på plass. Fin duk også. For ikke å snakke om gele (som Tone hadde laga) i små former, som de søte små fikk smake for første gang. Var nok ikke bare Rafe som sendte vaniljesausen i retur, for Vilde var ganske merkelig i magen hun også :-) En fantastisk god marsipanbløtkake, halvt rosa og halvt blå (topp Rebecca)  kom kontant i retur fra Vilde, det samme gjorde pølsene - det er ikke noe for vår prinsesse foreløpig....

Gaver må jo til i en bursdag og alle fikk en gave hver. Vilde fikk en kul lill jentelekebil fra Melvin, heldigvis lager den lyd (eh) og den har gått rundt på gulvet siden vi kom hjem lørdag ettermiddag.

Alt i alt hadde vi en like topp dag som vi har hatt et flott år i barselgruppa. Vil benytte sjansen til å takke alle, både store og små for at Vilde, Tony og jeg har fått være med å dele et så opplevelsesrikt og fantastisk år sammen med dere. Vi gleder oss til fortsettelsen!

Tenk at tiden går så fort

Nå er det gått noen uker siden vi ble hundeløse, litt hardt, men har vent oss til tanken til sist.
Det hjelper mye på logistikken i hjemmet at vi ikke har en liten Kora å ta hensyn til hver gang vi skal ut av døren, selvom vi savner henne masse. Blir nok ingen ny hund med det første.

Vilde er fremdeles i rivende utvikling. Vi har fått en Brio gåvogn av Monica og Arne og den raser hun rundt med, og blir megasint hver gang hun kommer til en vegg og blir stående "fast". Da må mamma ile til for å hjelpe henne med å komme seg videre. Lille sinnataggen vår har masse temperament, aner ikke hvor hun har fått det fra nei ;-)

Vilde har fått plass i Terningen Barnehage fra 2. august, blir spennende for henne. Avdelingen hun ska begynne i er Marihøna (så søtt :-) ) og Lisbeth er pedagogisk leder. Tony var på foreldremøte tirsdag og fant at alt hørtes bra ut. En helt nybygget barnehage med masse av aktiviteter for barna, helt topp synes vi.
Jeg føler veldig at hun er klar for å bli stimulert mer enn det jeg kan gi henne herhjemme. Hun er veldig sosial og elsker andre barn. Alle bilder av babyer er like topp, hun roper: BABY!!! og er helt vill. Artig. Tony er ikke like sikker på om veslejenta er klar for barnehagen, han synes nok at Vilde er litt liten ennå, lille bebisen til pappa.

Mamma selger masse ting på Finn (ære være), for vi har ikke plass til å lagre alt mulig, og pappa håper at det snart blir en liten bror i huset (og han kan jo ikke bruke rosa må vite).

Vi ser frem til en Drammenstur med Anne Sofies konfirmasjon og masse besøk til venner og familie.

Kora har vandret til de evige sofaputer i hundehimmelen

Helt siden Kora ble med fra Jylland i august 2003 har det vært en utfordring for henne å være alene. Enten det var hjemme, i bilen eller andre steder. Kora har hatt sterk separasjonsangst så lenge vi har kjent henne, og sikkert fra tidligere også. Vi har hele tiden akseptert Kora for dette, og hun har vært med oss på nær sagt alt, og nesten aldri behøvd å være alene.

I den siste tiden har denne angsten dessverre utviklet seg i negativ retning, sikkert fordi Vilde er kommet og Kora har følt seg enda mer forlatt av flokken når hun har sett at Vilde har vært med oss hele tiden.
Den negative utviklingen har blant annet bestått i at hun har kommet seg ut av buret i bilen, og ut av låst bil flere ganger, skadene hun har påført bilene våre er omfattende. I den senere tid ikke kunnet overlate henne til så mange andre, for hun har vært stresset og "ropt" (særlig på Tony) når andre har passet henne. I tillegg har hun vært enormt sjalu på Vilde, og gått i mellom flere ganger når vi har kost eller lekt med Vilde.
Begeret rant over 17. mai da taket i bilen min var spist etter at Kora kom seg ut av buret. Det var tydelig at hun ikke hadde det godt, og det var enda vondere å være sint på henne. Derfor måtte vi legge våre egne behov litt til side og tenke på hva som var best for Kora. Vi har tidligere snakket med Erik (oppdretter) og han var klar i sin tale om at dette ikke var noen fremtid for hunden eller oss. Tirsdag 18. mai ringte Tony til dyrlegen som også var tydelig i sin anbefaling. Uansett hvor glad vi er i Kora, og hvor viktig hun har vært i for oss og vårt familieliv - dette kunne vi ikke lenger utsette.

18. og 19. mai ble derfor utrolig tunge dager, Kora merket nok også at det var noe på gang, for hun fikk masse oppmerksomhet (nesten som før Vilde ble født :-) ). Til sist orket hun ikke mer tørrfisk og overlot resten til skjærene. Onsdag gikk vi tidlig ut på tur, og bestemte oss for å bli ute hele dagen fremfor å sitte hjemme med klumpen i halsen. Dette ble en flott flott dag, og endelig kom sommervarmen og sola. Kora fikk spise en hel Magnum is (favoritten), var med på lunsj på Rollo, fikk masse kos av oss og andre, vi gikk tur langs Glomma og perfekt nok dukket det opp en and som Kora fikk lov til å jage. I det hele tatt fikk Kora opplevd alle godaktivitetene sine på samme dag.
Halv tre ruslet hele familien inn hos dyrlegen, en helt surrealistisk og for jævlig følelse. Jeg var helt kvalm, men forsøkte å ta meg sammen på vegne av Kora og Vilde. Kora var egentlig rolig i forhold til hva hun tidligere har vært hos dyrlegen (sikkert sliten etter en lang dag på tur), og vi ble med inn. Det ble satt to beroligende sprøyter. Kora sovnet i armene til mamma og snorket til hun fikk den siste avsluttende sprøyten. Det hele gikk pent for seg, og det var godt at vi var der alle sammen. Aller verst var det å forlate henne der på benken når vi gikk, i vissheten om at vi aldri får se henne og kose med henne mer.

I etterkant er det godt å vite at Kora nå har fått fred fra sin angst, hun trenger ikke ligge på vakt for å se om vi skal gå fra henne, og hun trenger ikke stresse med å si fra til oss at hun ikke har lyst til å være alene. Det føles veldig tomt i huset, ingen tasselyder, ingen smatting eller småbjeffing i søvne, ingen sofagnuer, ingen gardinfreser, ingen titten på hjørnet, ingen lykkelig hund som løper opp mot husene. Vi vil ha et stort stort savn etter Kora, men vil ta vare på de gode minnene etter vår beste venn.

Takk for all din lojalitet, omsorg, kjærlighet og kameratskap Kora.
Hvil i fred.

Utvikling i lynets hastighet

Så plutselig at det var 14 dager siden sist jeg hadde skrevet inn noe i bloggen vår. Ikke rart det egentlig, for jeg har i grunn aldri tid til å sette på PCen på dagtid lenger. Blir bare kjapt innom på kvelden.
Lille Vilde er nemlig blitt stor og veldig aktiv. Hvertfall ikke fornøyd med å sitte i lekegrinda lenger, så det er hurra meg rundt på gulvet og få tak i og på nye ting. Vi har egentlig ikke ommøblert så mye, men litt er flyttet til 2 etg deriblant en giftig plante eh...

Det morsomste for tiden er å reise seg opp, og gjerne ta noen prøvende skritt sidelengs. Lekegrinda er nok det tryggeste stedet, for der eksperimenterer hun mest, før hun tar de nye bragdene med seg inn i stua.

Snakke gjør hun også MASSE, en riktig liten apekatt gitt. Nå går det i pappa, mamma for det meste. Men vi har hørt at hun har sagt tydelig "hei" ganske lenge også (må vel være siden februar nesten det).
I tillegg så roper hun "Ka" når Kora kommer eller går, hun sier vov-vov når hun ser bilder av hunder. "Se der" kan jeg tolke når hun peker på ting. "Øy" er øye (uheldigvis prøver hun å stikke ut de øynene hun ser i tillegg, så pass på!). "Tit-tit" har hun lært av pappa (blir ofte til tat-tat, men det gjør jo ikke noe). Mamma har også en lei tendens til å si: "jaja" (bestefar gjør også det hehe), og da kommer det gjerne et påfølgende "jaja" fra gulvet også :-). Dessuten så hostes det hvis vi hoster, og det les hvis vi ler. Herlige dager med andre ord!!

Hjelp! Falsk krupp.

Stakkar liten Vilde våknet og pustet ekstremt dårlig i går, og som den nervøse mamma jeg er ringte vi rett til legevakten og spurte om å få komme. Fikk henne ut i kaldt vær, og pusten bedret seg noe, men det surklet og pep i halsen - akkkurat som om hun hadde et massivt astmaanfall. STRESS!
Overraskende nok kjente vi legen (Yassir som er Rebeccas mann).Vilde synes det var stor stas tydeligvis, for hun ble stukket i fingeren og bare smilte av det. Ikke noen infeksjon eller betennelse, falsk krupp var beskjeden. Vilde fikk litt medisin (kortison oppløst i vann) og så reiste vi hjem med en mye bedre unge - som selvsagt sov mellom oss resten av natten.

Mye bedre i dag, og har sovet mange timer for å ta seg inn igjen. Mammaen puster lettet ut for nå....

Ellers er det 3 nye tenner på gang, hun krabber i lynets hastighet og har begynt å reise seg etter alle mulige ting som det er litt høyde på.
Skikkelig artig!

Jammen har hun ikke begynt å spise selv

... en hel brødskive med leverpostei på egen hånd i dag. Det blir servert en og en bit riktignok, og de kommer på en eller annen merkelig måte inn i munnen til slutt.
Masse klin med leverpostei da, men det er en annen hsitorie.

Ellers har mor og far vært i Trysil og kost seg i det litt forsinkede påskeværet, farmor og Svein har vært ivrige barnevakter for både Vilde og Kora. Deilig!